
Dette bildet hører til i kristendommen, nærmere sagt til historien om Den barmhjertige samaritan i det nye testamentet, Luk. 10:25-37. Bildet er malt av Vincent van Gogh under et opphold på mentalsykehus i 1890.
Maleriet er av den barmhjertige samaritanen som løfter den skadede mannen opp på eselet sitt. I bakgrunnen kan man se en tredje person som går vekk fra dem med ryggen til, i tilegg til en fjerde person langt borte. Mannen som blir løftet opp på eselet har blitt slått ned og ranet, og lå halvdød på bakken. En prest og senere en tempeltjener hadde tidligere gått rett forbi den stakkars mannen uten å hjelpe ham. Den tredje mannen derimot hadde fått medfølelse med ham og helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, før han tok han med til et herberge og gav han penger. Dette er en historie som Jesus forteller til en person som lurer på hva han må gjøre for å "arve evig liv" og hvem som er "hans neste", siden han må elske sin neste som seg selv.
Maleriet har sterke blåfarger, i tilegg til gule og grønne toner. Blåfargene i maleriet skaper en følelse av håp og fremgang, samtidig som blå ofte blir assosiert med noe skremmende eller alvorlig. Fargen i den nedslåtte og ranede mannens ansikt er ganske viktig i dette bildet, det er en slags gulgrønn farge. Denne fargen kan si noe om hvordan han føler seg. Han føler seg nok ganske uvel etter å ha blitt slått ned... På himmelen over mennene ser vi en lys åpning mellom fjellene som er formet som en trekant, og kanskje symboliserer dette kristendommen i form av den treenige Gud, altså Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd.