3 filosofers syn på kjønn og kjønnsroller

- Platon, Aristoteles og Simone de Beauvoir.

Aristoteles mente at mennesket er en del av naturen, og at vi er avhengige av den. MEN… Han mente også at siden kvinnen er svakere enn mannen fysisk, kunne han tolke at de da måtte være defekte utgaver av mannen. Dvs. menneskene er like, men kvinnen er en dårligere versjon enn mannen. Han ville derfor ikke at kvinner skulle ha noe å si i samfunnet og han ville at mannen skulle styre hjemmet.

Målet for menneskene var i følge Aristoteles selvrealisering, altså å muliggjøre de mulighetene som er innebygd i oss. Derfor mente han at slavene var mindre verdt enn vanlige borgere. De var andres tjenere, altså måtte de også være "defekte" eller mindre verdt siden de ikke klarte å skaffe seg egne tjenere og oppnå denne selvrealiseringen! Aristoteles hadde altså store sosiale skiller i samfunnet. Det var kun den frie, mannlige borgeren som kunne være med på å bestemme i samfunnet, man kan da ikke ha defekte styrere…

Læreren hans Platon derimot, mente noe helt annet… han delte virkeligheten inn i to verdener (et dualistisk verdensbilde), den sansbare verden og ideenes verden. Ideenes verden var den opprinnelige, og den sansbare det vi ser, hører, lukter osv. Han forklarer dette med hulelignelsen:

Noen fanger er lenket fast i en mørk hule. De sitter med ryggen inntil en vegg, og over dem er et bål som kaster skygger på veggen de ser inn i. Dette blir fangenes virkelighetsbilde. En dag rømmer en av fangene og kommer seg ut hvor han ser trær, himmelen, blomster, seg selv osv. Han forstår at det han ser da er virkeligheten, og at sola er opphavet til alt. Han drar tilbake for å fortelle de andre medfangene om oppdagelsen og vil ha de andre med ut, men de nekter. Etter hvert blir de mer og mer irriterte og det ender med at fangen som rømte blir drept av de andre.

Det har blitt sagt at fangen som rømte var Sokrates, Platons lærer, som hadde fått større innsikt og derfor ble drept.

Platon mente at legemet var forgjengelig, mens sjelen var udødelig, og han gjorde da ikke forskjell på kjønnene. Han definerte legemet som hodet, bryst og underliv, mens sjelen var fornuften, viljen og begjæret.

Han grunnla også akademiet, som var en filosofisk skole for både menn og kvinner.

Simone de Beauvoir var en kvinnelig filosof som levde på 1900tallet, og bare 21 år gammel hadde hun blitt den yngste filosofilæreren i Frankrike. Hun har inspirert både kvinner og menn med eksistensialistisk filosofi i feministisk retning. Ting hun var opptatt av var blant annet kvinners situasjon i samfunnet, juridisk, sosial og økonomisk likhet for alle. Målet var at kvinners og menns muligheter som aktører skulle fungere i den virkelige verden og ikke bare på papiret. Hun ville ha likestilling, selv om hun mente at det var flere forskjeller på kjønnene. De Beauvoir snakket særlig om to misforståelser vi må unngå:

1) Kvinnen må bli som en mann for å være fri og uavhengig

2) Tendensen til passivisering som ligger i den tradisjonelle oppdragelsen til kvinnerollen. De Beauvoir mente at også kvinner måtte oppdras til å ta ansvar for verden, men ut ifra deres egenart som kvinner.